Informasjon

Brit Odlaug Aas Olsen

  • 02.11.1923 - 02.11.2020

Til minne om mamma

En lørdag i oktober, tre uker før hun døde, var mamma så svak at hjelpepleierne på Frei sykehjem ikke fikk henne opp om morgenen. De trillet henne i senga ned til besøksrommet, der en av oss ventet. Hun var likevel i godt humør. Ja, litt ekstra godt humør, sa pleierne, siden hun hadde fått frokost på senga. Selv på en slik dag, da hun var for dårlig til å stå opp, klarte hun å glede seg over livet. Hun visste at det nærmet seg slutten, men uansett hvor den siste reisen måtte gå, så ville hun gjerne nyte så mange dager som mulig her på jorda. For mamma elsket livet på jorda, bokstavelig talt. Det var stadig nye fjell og daler og fjorder og stavkirker, fremmede land og byer hun måtte se. Hun ville smake på nye matretter, møte nye mennesker – og kunne hun ikke reise, så kunne hun drømme seg vekk i en god bok. Det var ikke gitt at jenta som ble født på Averøy for 97 år siden skulle få det slik. Hennes mor døde da lille Brit ble født. Hun ble «satt bort», som det het, til fosterforeldre. Heldigvis ender slike historier godt noen ganger, og det gjorde den for mamma, som hadde en trygg og god oppvekst. Det hadde vi også. Ingen luksus eller overflod, og slett ingen reiser til fremmede land og byer, men vi fikk det vi trengte. Inkludert noen bestemte dytt i ryggen fra to foreldre som aldri hadde de samme mulighetene som oss til utdanning og selvrealisering. Da mamma selv etter hvert fikk muligheter, til å gjøre noe annet enn å være mamma for fire barn – da gjorde hun det. Ut i arbeidslivet, ut i verden, rundt i landet og opp på fjellet. Hun ble kåret til «Årets fjellgeit» av turistforeningen og drev Aursjøhytta i mange år sammen med pappa, da de begge var pensjonister. Til nittiårsdagen sin ønsket hun seg en tur til Paris, og det fikk hun. Hvis hun levde til hun ble hundre, ville hun nøye seg med en tur til Freikollen, sa hun – men det måtte skje med helikopter, siden hun var blitt så dårlig til beins. Det blir ingen hundreårsdag. Men hun levde i 35.430 andre dager. Hun var ung i de harde trettiåra, hun så Kristiansund brenne under krigen, hun så tekniske nyvinninger som kjøleskap, telefon, tv og oppvaskmaskin komme inn i hjemmet, hun var over femti år før hun fikk bil og tok sertifikat, og hun var nesten åtti da hun kjøpte seg mobiltelefon og lærte seg å sende sms. Og hun gledet seg over alt dette nye. Hun syntes ikke alt var bedre før. Hun så framover helt til hun lukket øynene for siste gang. «Jeg har levd et godt liv», sa hun da hun de siste årene iblant tok seg tid til å oppsummere, «og jeg fikk den mannen jeg ville ha». Siden han døde for åtte år siden, hadde hun alltid et fotografi av pappa stående framme. Når hun savnet ham, skjenket hun seg et glass rødvin, løftet det opp mot bildet og sa «skål da, Olsen». Det er slik vi vil minnes mamma også. Med hevede glass, og en skål for alt det gode som livet har å by på. Tove, Bodil, Kirsti og Trygve

Bilder


Hvis du har noe du ønsker å dele med andre på denne minnesiden, eller om du av andre anledninger ønsker å komme i kontakt med den som er ansvarlig for denne minnesiden, kontakter du: