Det å være sønn, svigerdatter eller barnebarn til Jan Henry ble etter hvert noe spesielt. Det ble et kvalitetsstempel, en døråpner men også noe flott å leve opp til for oss.
Når vi folk skjønte vi var i slekt med pappa ble ansiktene til et stort varmt smil, likt pappa.
Pappa hadde nemlig et stort nettverk, han samlet på venner og vi ser bare konturene av hva han har betydd for så mange. Smått eller stort.
Pappa var en idealist, en sjelden rase, en unik blanding av det beste fra «gamle dager» og det utfordrende for ungdommer i nåtid. Dette gjaldt også i farsrollen. Sammen har vi 3 guttene brutt alle aldersgrenser når det gjelder bruk av maskiner og utstyr som kniv, øks, kappsag, motorsag og bilkjøring. Vi var unge, fikk en sjans, han stolte på oss, han hadde rett og vi ble gode!
Fra tidligere elever hørte vi alltid historier som vitnet om en mann som var tålmodig, raus på sin kunnskap og samtidig tydelig med grenser. Blandet med kjærlighet og humor blir dette en god læremester og mentor. Pappa hadde også en evne til å se De som trengte han mest. Det var alltid et stort varmt smil fra pappa når du kom inn i rommet. Han så deg. Liten eller stor. Ung eller gammel. Han så alle og hadde skjønt et grunnleggende menneskelig behov, det å bli sett og hørt.
Pappa ga av seg selv, uhøytidelig og med glimt i øyet. Uten å forvente noe tilbake. Han bare var sånn! Konsekvensene av det er uante!
Det er mange gode ord som kan beskrive pappa. Men Dere har vel fulgt med Han var også litt gal!
Til og med til det siste smilte han og vi ble enige om at det må designes en oksygenmaske som det går an å smile og le i! Ja, for det er viktig å le!
På slutten hadde vi mange gode prater og vi måtte spørre om det var noe som skulle gjøres eller sies «Ja, få veden i hus» sa pappa.
Litt om det å være normal.
Normal: Vanlig, ordinær, noe som ikke skiller seg ut.
Pappa, farfar, Jan Henry. Du var ikke normal!
Med tanke på flertallet, var du ikke normal!
Vi har nemlig møtt mange, og de fleste er ikke som deg.
Derfor føler vi oss trygge når vi sier, du var ikke normal.
Du lo på feil plass!
Når folk gikk på trynet, på ski eller bar bakke, Da lo du så tårene trillet
Når Ruth gikk på rumpa når hun først møtte is, Og når du satte bilen på mamma sin fot. Da lo du deg nesten ihjel!
Nei, du var ikke normal!
Du ga av alt det du har!
Om det var kirke, skole, venner eller familie ga du alt det du hadde.
Overalt hvor vi gikk ser vi tegn på din godhet, prøv å gå gjennom sentrum en dag!
Uansett hvem vi møtte, var det bare god-ord å høre,
Nei, du var ikke normal!
Du var tålmodigheten selv!
Når livet serverte de underligste ting, tok du imot, gjerne med et smil.
Du gikk på og forsøkte å løse det meste, med kunnskap og lidenskap.
Og som oftest så deg tilbake og sa fornøyd; jo, jeg klarte dette også!
Nei, du var ikke normal.
Du måtte mates regelmessig!
Vi lærte alle sammen, og mest av alt mamma, at mat, det måtte du ha!
Når blodsukkeret sank i rasende fart, ble du redusert med kvadratroten i fart!
Du ble til en neandertalere, ja en enkel primat, det var best å finne no mat!
Som du selv pleide si: «aldri helt mett", det var verdt å notere seg.
Nei, du var ikke normal.
Du hjalp alltid til!
Når noe skulle gjøres, og det skulle det jo alltid. Da, stilte du opp!
Du kom med hammer, spiker og sag. Stort sett det som du fant.
Så ble det en runde med: Hvor er den saga «Er det ikje Trond Henrik som har den Han har sikkert solgt den!»
Nei, du var ikke normal.
Du var alltid så glad!
Ditt smittende smil og rungende latter, var rett og slett uimotståelig.
Men en gang i året, sånn cirka i snitt, var du sint og det vistes godt.
Men det fikk du lov til, for makan til kar! En solstråle, rett å slett!
Nei kjære pappa, farfar, Jan Henry. Takk for at du ikke var normal!
Vi elsker deg alle så inderlig høyt, akkurat slik som du var!
Du er utenfor skalaen, det er helt utrolig, hvor kom disse kreftene fra
Med Jesus i hjertet og kjærlighet som grunnmur, har du preget alle våre liv.
Takk for alt kjære pappa.
Rolf Magne.
Vis mer
Vis mindre